Jeg hadde i forrige uke en kort samtale med en av de jeg kjenner til som virkelig fisker godt, og gjør det svært bra. Han er helt klart til motivasjon og forbilde for flere. Jeg mener og alltid ha sett en glede og altoppslukende interesse for predatorfiske hos han. Han har vært interessant å følge og har gitt meg større interesse for fisket. Alle jeg har møtt på den korte tiden jeg har fått lov å være med og dele fantastiske fisketurer og utrolige opplevelser, har vært trivelige mennesker – uten unntak. Fiskere er hyggelige folk! Denne karen har i tillegg hatt en spesiell glød som har vistes godt, og har utrolig mye kunnskap.
Nå var visstnok tidvis noe av gleden og motivasjonen ved fisket borte, og han måtte lete litt for å finne lysten til å ta med stanga ut. Dette synes jeg er kjempetrist. Jeg har tenkt mye på det han sa. Det stadige jaget etter større og lengre fisk. Ikke fornøyd med å få fisk – det skal være svært. Opp i otta og hjem etter solnedgang – bare denge, jage, ingen hygge – kun søken etter noe bedre…
Jeg kan jo ikke sammenligne mitt fiske med hans, her blir klasseforskjellen så altfor stor, men samtidig som jeg kjenner at fisket blir viktigere og viktigere for meg, er det vel så viktig at det er en «tur». Det at jeg i det hele tatt begynte å bli med ut var for å få en avkobling fra en travel hverdag. Søkte litt sjelefred. Tror det er viktig å beholde beina på jorda og ikke kun ha fokus på vekt og lengde. I forhold til turbiten tror jeg at jeg har bidratt med noe til båten – vi spiser iallefall lunsj sammen Husker Erik sine ferdig påsmurte Wasa knekkerbrød fra starten… Ikke noe vondt om Wasa, men kos kan det knapt kalles Nå tar vi pauser, spiser og prater sammen. Noen tar til og med en lur… Det er viktig å kose seg, nyte turen og opplevelsene. Ikke bare jage. For vi er heldige å får oppleve mye som ikke andre får.
Så har jeg blitt bitt da, eller «hooked» om du vil – ingen hemmelighet det. Forrige søndag skulle være fiskefri. Jeg skulle kjøre min datter, Iselin, på riding. Så var det denne dammen vi kjører forbi hver gang jeg leverer og henter henne da… Hva finnes uti der tro? Kanskje jeg skulle ta med et par stenger og fiske der mens hun rei. Jeg testet jo i fjor, og hadde på noe på første kastet. Trøbbelet var bare at lina røyk på andre kastet, og siden jeg har hørt litt sånn dårlig etter når Thomas og Erik har forsøkt å lære meg å skjøte line måtte jeg bare pakke sammen…
Visste jo ikke hva som fantes der, men det ser alltid så innbydende ut. Når jeg kom dit denne gangen tenkte jeg at det hadde vært lurt og hatt med Deeperen for å sjekke dybde og hvordan det egentlig «ser ut» uti der. Det får bli neste gang.
Det var helt nydelig vær. Skikkelig godt i sola til tross for minusgrader på morran. Jeg gikk langs hele kanten på det lille vannet. Prøvde til og med en gang å gå på vannet uten hell… Vi snakker definitivt ikke badetemperatur ennå. Masse fugleliv så «Karpe» var byttet ut med fuglekvitter. Frydefullt for øret Rådyr fikk jeg også se – på nært hold. Vet ikke hvem som skvatt mest av oss, men noe bilde ble det ikke…
Jeg hadde mange små hugg – akkurat som noe tok halen på abborshadden, men det ble liksom ikke med inn og ville ikke på. Det nærmet seg tid for henting av datter`n igjen så jeg begynte å gå tilbake.
Så jaggu fikk jeg et hugg. Jeg kjente at det ikke var så stort, men så spent jeg var på hva som skulle dukke opp. Jeg fikk ei gjedde! Stor glede!!
For meg er det ikke størrelsen, men opplevelsen rundt, sjelefreden ved å kunne koble av og være ute som er viktig. På denne lille turen på egenhånd fikk jeg stillet nysgjerrigheten min noe. Det finnes fisk der
Det er klart om jeg skulle påstå at det ikke betød noe for meg med abbor over 1 kg eller gjedde over 10 så hadde jeg jugd. Vet bare med meg selv at alle fisker betyr noe for meg. Viktig for de som kun jager etter stor fisk å finne tilbake til roen og kosen ved selve fisket tror jeg. Her ligger det mye glede fremover
