En liten mimretråd fra laksefiske i 2007

Da egentlig alt ble litt drit til slutt.I år har det ikke blitt noe laksefiske. Jeg klarte å rote bort 99 % av utstyret mitt i fjor. Ble lei og kje alt sammen, men kjenner på kroppen at jeg savner det, å neste år er vi nok tilbake. Hele turen skulle vise seg å blitt drit egentlig.
Jeg mistet nesten alt utstyret, laksen vi fikk ble stjålet fra frysern og fiske var rett og slett helt ræva, så alt t kunne vi nok hatt det bedre. At man ikke får fisk er så sin sak, man vet at laksefiske til tider kan være vanskelig men at 2007 skulle bli så umulig visste vel ingen, noe hadde nok sine anelser men 2007 satt nok tankene i gang hos en del lakseentusiasDe som var med på denne turen var

Erik (altså han får alltid laks)David var lærling (hadde tatt fri fra skolen å greier)

Bjørnar Solberg som forguder både Kongsvinger å Liverpool å da er man jo en bra kar.Alle som fisker laks vet hvordan det føles når elva er dødt, ingen oppe å hopper, ingen fisk å kjenne. Man har sine tildelte fiskemetre. Man fisker seg ned, går opp igjen å starter på nytt å men vet så godt at det ikke har kommet noen ny fisk når man begynner på tur nr. to. Så det ble ofte seende slik ut ved valle. Noen lå å sov, mens andre tenkte på kona, mens lærlingen han hadde ikke skjønte det enda.

Det en en skit situasjon, å det er ikke godt å veta hva man skal ta seg til. Det er i hverfall ikke noe poeng i å gå å molfiske, mye bedre å ta seg mange velfortjente pauser.

David viste tålmodighet, stakkaren viste ikke helt hva laksefiske kunne være, men klart uten sluk i elva ingen fisk.

Samlingene i gapahugen ble hyppigere og hyppigere, til og med David fikk litt føling av frusterasjon man kan kjenne under slike forhold.

Bikkja i bakken var bytta ut med bikkja langs elva. Pero’s bror’s hund.Pero gikk på sin vante plass, selv om han er verdens mester i en-hånds og har lokalkunnskap om elva som mange hadde ønsket i inneha så sleit også han i denne perioden, det var ikke lett nå.

Vi hadde det gøy med noen mus som hadde føtt føling av mat rundt gapahugen. Vi la ut mat (slik skal man vel sikkert ikke gjøre) for å se om vi kunne få noen kule bilder å de skal ikke beskyldes for å være alt for skvettende.

Satt man alene å stille nok i gapahuken, kom de jammen opp for å smake på fiskeveska.

Plutselig ja faktisk helt ut av ingen ting ropes det om fast fisk og ja ingen bomba den mest erfarene av oss ser ut til å kjøre på en flott fisk. Vi tre som satt i gapahuken fløug ned som galinger, vi var utsultet på litt action.

Erik har gjørt sine lakser i sitt liv så ikke noe stress, han er tatt mange flotte lakser i Vik opp igjennom.

Jeg skulle ta prøve å taile denne fisken, så fulgte tett på Erik hele vegen. Kampen varte å rakk å alle var enige om at dette måtte være noe mer en smålaks (som mandalselva er mest kjent som)

Den var oppe å viste seg uten at fotografen fikk med seg det, men vi fikk jo et blikk på en meget flott laks, måtte være en storlaks.

Man blir alltid litt skjelven når man skal taile en slik fin fisk å spesielt når det hadde vært så jævlig trekt som denne sommeren, vi kunne liksom ikke miste denne laksen.

Når jeg da til slutt fikk en bra tak rundt halen var det bare å få kastet den så langt opp på¨land som mulig, og snakk om å nesten gå rett på tryne

Så skjer det som for meg er en stor del av fisk , vi blir så forbannet glade så vi hopper å koser å klemmer, gleden av å endelig lykkes er enorm selv om man selv ikke har fått fisken.

En litt satt ut fisker kan vise frem sin flott sølvblanke laks. Mener å huske at vekten var 7,6kg.

hehehe vi fant verdens lengste rai som den flotte laksen skulle bæres på, man finner på slike rare ting når man har en blandig av frusterasjon å glede i kroppen.

Den kvelden sov Erik godt,

mens vi andre hang i sofaen å se litt på TV å snakket om det vi hadde vært med på denne dagen.

Til slutt sovnet vi alle sammen å det enseste vi drømte om var :

At laksen skulle bli stålet fra fryseren og at jeg mistet utstyr for mange tusen satte preg på turen så i år ble det rett og slett ingen tur, men neste år, neste år er vi nok på plass igjen……………………..