Det er stille som i graven når det gjelder andre fiskere. På denne tiden for noen år siden var det masse båter som trollet frem og tilbake i nordre del. Nå er det ingen. Ikke helt unaturlig da det er lite fangster å vise til fra riket de siste årene. For min del så har jeg vært her år etter år etter år rett og slett for å se på utviklingen. Hva skjedde egentlig med gullgjeddas rike. Hvordan vil den oppføre seg fremover har vært det som har drevet meg opp til dette vannet år etter år. Håpet og drømmen er jo at den skal nærme seg sitt gamle jeg og da vil jeg så gjerne være her. Så langt ser det ikke bra ut og det bekymrer meg faktisk. Det er jo helt ok med gjedde, men å bikke 5 kilo har vist seg å være vanskelig. Noe det har vært i flere år nå. Noe som for 7-8-9 år siden nesten var en selvfølge. Det som bekymrer er jo fraværet av 5+ fisk. Det har jo vært bra med fisk på rundt 4 kilo i 4-5 år nå. Skulle ikke disse da være 6-7-8-9 kilo nå. Men de er som sunket i jorden. Helt vekk. Det som også har vært en bekymringsfylt tegn er kondisjonen på de lange. De er så trist tynne. Fisk som skulle ha veid 5-6-7-8 kg veier knapt 3-4 kg.
I helgen var jeg, Kristin og Nafstad en tur i riket for å finne ut litt om hvordan ståa er. Klart en fisketur sier ikke mye da det kan være mange faktorer som ikke var på plass akkurat denne dagen. Men jaggu var det ikke små små positive tegn vi fikk med oss denne dagen. Nå skal det veldig lite til for å glede meg, så det å se ei smellfeit gjedde på 5,2 kilo ja det gjorte utrolig godt i skjela. Det er lenge siden vi så en slik fin fisk.
Det var rundt 7 grader i vannet, og det var nesten blikk. Et litt kaldt kjølig drag i fra nord var det eneste. Kristin fikk den første fisken, og det ble jubel i båten. En slik helt vanlig Sperillen gjedde.
Fisk nummer to var det noe svært oppløftende med. Rett og slett en liten minigris. Tenk om denne fisken hadde vært godt over meteren. Det er slike fisker vi vil se mer av.
Kristin Roos Aas har ikke alt for mange år bak seg med gjeddefiske, derfor er det så gøy å se at hun begynner å lukte seg frem til gode baits. Sinister Shad er et nytt bete fra Jeff Boggs som Kristin har festet seg ved. Og jaggu leverer de ikke. 15cm er nok noe under det de store gutta og jentene inne gjeddefiske bruker. Da er det godt vi har slike som hu Roos Aas. Begge hennes fisker ble tatt på dette downsizer bete. Det har en herlig rullende gange som er litt uortodoks. Tailen er som en gummitail på speed. Den jobber bare man ser på den. Et artig bete å fiske med.
Vi fisket i forskjellige vannlag, men det skulle etter hvert vise seg at jo nærmere bunnen jo bedre.
Fjollefolket er et eget lite folkeslag. Fjollefolket er når to eller flere ikke har fått fjollet på en stund og når fiske er dårlig. Da kommer fjollefolket frem.
Ja ja ja skrek Nafstad, før han krøyp sammen nesten i fosterstilling da det viste seg at fisken slapp. Det er noe skit å miste fisk på slike dager, da antall hugg sjelden er mange. Man kunne se på hele karen at dette svei. Ikke alt for lenge etter hørte vi det igjen. Ja ja ja skrek Nafstad, og nå så det ut som fisken satt, og den virker stor. Men igjen raskere en lynet var han tilbake i en form for fosterstilling. Den slapp denne også. Nå hadde gutten det tung. To hugg der den ene virket å være en stor fisk. Huggene var brutale, og de kom som lyn fra klar himmel. Fisken tok som regel i det vi slapp ned bete under jigging langs bunnen. For de som har opplevd det vet at det smeller reelt i stanga. Eller man opplever at det plutselig blir grunt. Da har gjedda tatt bete i fallet og bare blitt stående. Da tenker man f**** så grunt det ble. Det riktige å tenke er å kline til med et mot hugg, for i 100 % av tilfellene er det fisk.
Nafstad sin fisk tatt på PWshad gen 2
Vi fisket litt all over men alle plasser relaterte seg til kanter. Langs kantene eller på bunnen der kanten flater ut. Det var trøkt det skal vi være ærlige på. Men det var et område som vi hadde flere kontakter og fikk alle gjeddene. Alle var jo bare 4, men de huggene vi hadde som nok var 5-6 totalt var også i dette område.
Og jo da jeg fikk en jeg også.
Det er ikke mye man konkludere med etter en tur, men det var utrolig deilig å se mini grisen til Kristin. Det var et lite positivt tegn i den ellers så triste historien til gullgjeddas rike. Jeg kommer i årene fremover til og fortsette mitt fiske i dette vannet. Et vann som har gitt meg en haug med fantastiske opplevelser. Og håpet og drømmen er jo at vannet skal bli tilnærmet likt som det var for noen år tilbake. Da 99% av gjeddeeliten i Norge fisket i dette vannet. Nå er det ingen igjen.
Kjente litt på irritasjonen på veg hjem. Klart man skulle ha vært her tidligere i høst når man ser på hvordan været blir fremover. Ikke umulig at det ble med denne ene turen høsten 2019.