Det heter jo ikke det. Podcasten jeg var gjest på i går heter jo fisk og preik.
Lasse Michaelsen og Adrian Gamman hadde inviter MEG til å være gjest.
I et forrykende snøvær og totalt kollaps i trafikken brukte jeg nesten en time på ca 1 mils kjøring. En halvtime etter avtalt tid ramlet jeg grinete inn til en blokkdør på Helsfyr. Det er på toppen sier Lasse i denne talatuten, ja så klart det var på toppen, skulle jo bare mangle. Klart man måtte gå opp x-antall etasjer etter å ha sittet i køen fra helvete i en times tid.
Jeg hadde lest litt om gutta og målet med podcasten og det står å lese :
«Han (Lasse red.anm.) understreker at podcasten på ingen måte er alvorstynget, men tvert imot skal bære preg av god stemning og mye tull og fjas»
God stemning, god stemming står det, etter en time i køen fra helvete og etter å måtte bestige x-antall etasjer (uten klatreutstyr) så skal man skape god stemning og prate tull og fjas. Ja da, tenkte jeg med meg selv. Bør jeg rett og slett snu å stille meg i ny bilkø hjem. For å snakke tull og fjas med god stemning satt nå jævlig langt inne.
Men jeg tok mot til meg å gå inn og der møtte jeg to veldig blide karer. Lasse og Adrian, og når jeg fikk se 20 dorullnisser (som de vist hadde laget på en tidligere fest) så kjente jeg varmen og gleden sakt med sikkert smyge seg inn i kroppen, der jeg nå sto mitt i studioet til fisk og preik.
Og etter litt brifing satte vi i gang. Og det skal sies at praten gikk den og selv om jeg ikke husker så mye så tror jeg stemningen var god og det ble tull og fjas.
På søndag, førstkommende vil jeg få svar på om det ble bra, for da blir denne episoden lagt ut. Legger ut link for de som ønsker å høre på Walmann rote seg bort i sure sokker, rødt hår og fregner og dorullnisser.