Etter den første fisketuren i høstferien ble det mye grubling, studering, og planlegging mens jeg var på jobb. Jeg skulle reise hjem på søndagen, så da hadde jeg bare lørdagen til å fiske. Planen var å overnatte hos mine tilkommende svigerforeldre fra fredag til lørdag, deretter starte til Pasvik lørdags morgenen. Det ville sikre meg mer tid til fiske siden jeg slapp å kjøre fra Tana til Pasvik lørdags morgen. Målet for helgens fisketur var det samme som sist; lære mer om området, men ønsket om å få fisk var stor nå etter all blankinga. Jeg var litt i tvil om det kom til å bli noe av turen da værmeldingene ikke var lovende i begynnelsen av uken, men fra torsdag gjennom fredag ble det lovet bedre vær. Yr.no ble nærmest manisk sjekket for å se hvilken vind det var lovet. Fredags kveld var det ennå lovet ganske sterk vind, og det var en pessimistisk følelse som krøp over meg da jeg startet til Sør-Varanger.
Alarmen var stilt enda tidligere denne gangen, og det var like tungt å stable seg på beina som sist. Det som gjorde tungt tyngre, var at den pessimistiske følelsen fra kvelden før ikke hadde sluppet. Så da jeg kjørte langs Pasvikdalen var det utrolig mange tanker som fartet i hodet. Det var rett og slett all blankinga som hadde satt en demper, jeg følte meg umotivert.
Fredags kveld hadde jeg fått tak i et nytt dybdekart fra Navionics, og det virket til å stemme godt overens med mine egne erfaringer fra helgen før. I løpet av natten hadde værmeldingene i tillegg begynt å bli bra, og plutselig så jeg lys i enden av tunnelen. Troen kom som et smell. Jeg ble ivrig etter å fiske, i dag skulle jeg ha fisk. Vel framme rigget jeg båten klar i rekordfart, slengte på 2 stk Westin Platypus 22cm på stengene mine, og putret avgårde.
Været var helt fantastisk, det gikk fra å ha lovet mye vind og regn til å bli den fineste høstdagen jeg har opplevd på lenge. På turen bort til bukta ble det ingen fisk, men jeg var ikke overrasket. Området er såpass stort, og uten noe som helst kunnskap om vannmassen, ble det som å dorge i blinde.
Framme i bukta tok det derimot ikke lang tid før det nappet første gang. Dessverre slapp fisken, men jeg fikk glimtet den i overflaten, og den var mest sannsynlig på rundt 2kg. Jeg var alt annet enn skuffet, det var tross alt ikke mange minuttene jeg hadde fisket, og allerede hadde jeg hatt napp. Og det gikk ikke lenge før første fisk var i boks.
En fin fisk på rundt 3-4kg. Endelig slapp det. Bare å se fisken i håven var en fantastisk følelse. Mange dager med blanking og endelig hadde jeg klart å lure en gjedde igjen.
Jeg fikk en liten gjedde til før dagens artigste hendelse: Jeg hadde akkurat rensket det ene bete for rusk og kastet det ut igjen da det smalt på den andre stanga. Jeg kjente at fisken muligens var litt større enn de jeg hadde fått tidligere på dagen, men ikke noe beist. Da jeg forsiktig sveivet inn fisken, så jeg en annen fisk flyte opp lengre bort. Det første som falt meg inn var at den første fisken jeg fikk hadde dødd, men det ga ikke mening da den var rask og fin da jeg slapp den ut. Idet jeg slo tanken bort ser jeg at gjedda plasker forsiktig, og jeg tenkte at dette ikke kunne være noe annet enn en tullete gjedde som hadde lyst på litt frisk luft. Da gjedda jeg hadde på kroken brøt overflaten, så jeg en rød tråd rundt betet som lignet på linen til den andre stangen min. Jeg fulgte linen, og hva var det jeg så? Jo, det andre bete mitt som lå godt plantet i kjeften på denne tullete gjedda jeg nettopp hadde fundert på.
Mitt første dobbelthugg var et faktum, nå gjenstod det bare å lande begge fiskene. Den første fisken gikk rimelig greit, og med linen løsnet fra betet den første hadde tatt, kunne jeg sveive inn fisk nummer 2. Hele situasjonen kan ikke beskrives annet enn komisk. Det var garantert også en god dose flaks som var med i bildet. Men jeg skal gi meg selv et klapp på skulderen for at jeg holdt hodet kaldt i en stressende situasjon, og klarte å lande begge fiskene. Gleden var stor, mange dager med blanking endte ikke bare med å endelig få fisk, men også med at jeg fikk oppleve mitt første dobbelthugg. Begge gjeddene veide rundt 4kg, og etter å ha latt de svømme avgårde, fortsatte jeg å dorge.
Etter et par timer hadde jeg mange markører av både observert fisk, napp, og hugg på Navionics-kartet på telefonen. Disse markørene ga meg en fin idé om hvor fisken sto, og ut ifra det prøvde jeg meg fram for å finne de større gjeddene. Det tok ikke lange tiden før det smalt igjen, og denne dro fisken hardere enn før. Fisken var ikke kroket godt, det var kun én krok i ”nebbet”, men håvingen gikk uten dramatikk. Vekta havnet på 4,8 kg. En fin fisk med fin kondisjon.
Da klokka begynte å nærme seg den mørkere tiden på døgnet, bestemte jeg meg for å ta én siste runde. Igjen smalt det hardt, enda litt hardere denne gangen, men jeg skjønte fort at det ikke var noe beist dette heller. Men fisken ga en fin fight likevel. Dagens siste og største fisk landet på 5.8kg. Jeg hadde dessverre ikke et skikkelig kameraoppsett denne dagen, så jeg slapp fisken før jeg fikk sjekket at jeg faktisk hadde fått et bilde av den. Men ingen tårer felt, jeg vet fisken ennå svømmer, og den blir garantert større til neste sesong. Siden jeg hadde et fly å rekke dagen etter og ennå måtte rigge ned båten, og i tillegg kjøre hjem til Tana, bestemte jeg meg for å gi meg. Jeg kunne sikkert prøvd å fiske inn i mørket, men etter 9 fisk og mange hugg så jeg meg fornøyd.
Og til slutt, tittel på rapportene. En vakker svane eller bare en urolig ”flyttsame”?.
En vis mann *HostWalmannHost* sa til meg ”Det nytter ikke å lære en same”, og når jeg tenker tilbake på sesongen, så stemmer nok dette utrolig bra. Samtidig åpnet denne påstanden til Erik øynene mine. Jeg har aldri påstått eller sett på meg selv som en erfaren fisker, eller en som kan alt, men samtidig har jeg nok ikke vært like mottakelig for lærdom som etter denne episoden med Erik. Jeg har begynt å bruke mer tid på å bli kjent med få områder, i stedet for å besøke flest mulig. Jeg har lært meg mange nye fisketeknikker, og hvordan man skal angripe fisket for størst mulig suksess. Avgjørelser jeg tar når jeg fisker nå er ikke lengre tilfeldige slik de ofte var før. Og til syvende og sist er jeg nok bare en urolig same, selv om også jeg som svanen, returnerer til Finnmark en siste tur før snøen faller over landet.
Jeg vil virkelig få lov til å takke Trosten for disse to fantastiske skildringene.
Jeg håper han vil forsette å berike Pikewallis med sine flotte turer i nord.