Krepsing med pinner er en kjær gammel hobby som i mine unge dager ble bedret i glomma. Glomma var full av stor og fin edelkreps når jeg var ung og vi tjente «store» penger. Men så kom krepsepesten og edelkrepsen ble utryddet i dette vassdraget. De har aldri klart å «reperare» glomma så den er forsatt død, altså ingen kreps.
Bjørnar og jeg er like idioter når det gjelder krepsing og vi prøver å få med oss ei natt på nøklevann som nok ikke er smekk full ut i fra hva vi har opplevd.
Vi kreper med pinner og åte:
Pinnene lages i passe lengder og så knytes det en hyssing på, en hyssing som ikke må være for lang. Grunnen til det er at krepsen ikke må få dratt med seg åte under en stein eller en rot.
Bjørnar er pinne eksperten i gruppen. En gruppe som besto av disse to rakkerunga, meg og Pia.
Bjørnar er også hyssing ekspert
Edel mat må få edelt åte.
Det beste åte er uten tvil mort. Det drar til seg kreps som mcrubber drar til seg gjeddene.
Pia har alltid vært knyte på åte sjef. Her er det så viktig med kvinnelig list så det er ingen andre som kan gjøre dette.
Åte skal sitte bra og det skal sitte så nærme pinnen som mulig. Men det må forsatt være mulig å dydde pinnen ned i bunnen uten at åta følger med.
Når det er klarer så er det bare å sette de ut. Sette de ut på smart steder, der vi forventer at krepsen kan være. Nå er det jo slik at krepsen lukter god så den kommer faktisk inn fra fjern og nær.
Når alt er klart er det bare å vente på mørke.
og fisk ble det gitt. Maiskorn og masse bly og en krok var det som skulle til.
Bytter ut måken med noen gåse bilder denne gangen.
I bland alle gåsene og fiskingen kom plutselig Edvart på et sår han hadde fått i barnehagen for noen dager siden.
Uff det gjorte nok forsatt litt vondt.
Så begynte det å dra seg til å hodelyktene begynte å «virke» Det var klart for den første turen.
Spenningen var til å ta og føle på. Første turen i 2014. Vi skulle begynne på pinnen som var satt lengst i fra oss, så skulle vi fange krepsen på til bakevegen.
Det vi da gjør er å liste oss frem til pinnen uten å lyse i vannet, det gjør vi først når alle er på plass. Da setter vi på de 1000 meterne vi har og lyser opp halve Nøklevann.
Ingen kreps her, ingen kreps her var melodien som gikk igjen. Men så plutselig ser vi en som er på veg inn og da går det to hundredeler så er jeg på veg ut med hoven.
Denne skal vi bare ha. Jubelen sto å taket, heller i himmel som det vel blir når man er ute. Vi fikk den.
I mellom hver tur var det å sitte og vente. Da kan man fyre litt bål, man kan lage rare ansikter med lyset.
Nå ble det bare denne ene krepsen denne kvelden som fikk en litt brå slutt, men det får bli en annen historie.
Ja ja vi hadde en flott kveld. Håpet om en krepselag i gata gikk ikke i oppfyllelse ihvertfall ikke på selvfanget kreps.
Litt stusslig med en kreps på 10-15 mennesker.
Det hadde vært gøy å komme til et vann med litt mer kreps, så vi får håpe vi får en mulighet til å år, hvis ikke får vi finne noe annet neste år.