Dette har jeg tenkt måtte bli en satsing med ismeite, selv om flere vann på Østlandet har ligget i bakhodet hva stor gjedde angår. Gjeddene som har dukket opp ved overflatefiske, har på det største bikket så vidt over 5 Kg. Fisket har ofte foregått lokalt, siden jeg (fremdeles) er veldig opptatt med innflytting, og har begrenset tid til å reise rundt for tiden.
Derfor var det med ny inspirasjon at ene broren min og jeg pratet sammen tidligere i dag om å ta en fisketur sammen på kveldingen, siden det var blitt en stund siden. Sjelden har jeg vel vært mer fornøyd med at vi lagde en slik avtale.
Vel fremme rigget vi utstyr; broren min med en popper og jeg med en oransje Rapala Sub-walk. Jeg tok første kast; siktet meg inn på en skrå bergvegg ca ti meter unna. Jeg rakk å gjøre to stk «nykk» med walkeren: Oransje – oransje – borte..
«Her er det jo fisk med en gang da!» roper jeg til broren min, som står litt til venstre for meg. «Kult!» roper han, og tar håven for å rusle mot meg. Han rekker noen skritt, før Daiwa Zillionen hviner og sene fyker av i et tempo jeg så visst ikke har opplevd at en vanlig sommergjedde har gjort før. «Det var da voldsomt med krefter i den her!» roper jeg; lettere skeptisk over hva som egentlig er i ferd med å skje. Jeg så aldri selve fisken da den tok; jeg så kun at walkeren forsvant der i vannet.
Fisken går og går, og jeg innser at dette ganske sikkert er over 5320 gr.-persen jeg har fra før. På et tidspunkt har jeg den nær nok land til at vi begge kan se den oransje walkeren i det mørke vannet, men gjedda går bananas når hun ser broren min med håven og setter i et utras på nærmere 50 meter; hun gir seg ikke før hun er midtveis over vannet. Nå innser vi at det er alvor; dette er noe som ikke tenker gi seg så lett. Alt i alt er hun oppe i fire-fem utras av veldig lengder, jeg står og hyler av fryd når hun drar avgårde i det flomkalde vannet, armen verker og Calyber-stanga flexer delig og dypt. Samtidig er jeg nervøs for krokingen, og jeg ser for meg at hun snart glipper om vi ikke får henne i håven.
Så etter gjentatte utras frem og tilbake langs land, forbi beverens nye tømmerstokker og lignende, får jeg endelig henne rolig nok til at broren min kan satse alt på at hun glir oppi håven – som egentlig er for liten. Først når hun ligger/velter trygt oppi og broren min løfter henne opp i det klissvåte gresset i en kjapp bevegelse, tør jeg juble slik at sikkert til og med kommuneansatte hørte meg. 😀
Jeg ser tvert at dette er ei langt større dame enn de jeg har fått her før, så i optimismens ånd henter jeg to stk. vekter når jeg tar frem kevlarhansker, karpenett, og avkrokningstang. Først ut er en Samson 10 Kg vekt: «Ding!» – rett i bunn. «Hu bikker ti kilo!!» hyler jeg til brodern, som nå bare flirer stort og er like ivrig som meg. Frem med 25 kg Samson, og ny veiing. Jeg kan knapt tro det når jeg ser at drømmegjedda mi, fra mitt lokale lille vann hvor jeg alltid har sett for meg at det kunne gå en madam på 10 Kg, lander på [b]11400 deilige gram[/b].
Jeg har klart årsmålet mitt, og i tillegg har jeg gjort det på overflatefiske – slik jeg lenge har hatt et håp om å klare. I håven ser jeg at det henger en oransje Rapala Sub-walk.. det var med andre ord i siste liten at håviingen ble gjort. Etter den obligatoriske «high five» gjør vi oss klar til noen raske bilder før hun skal tilbake i vannet.
Jeg åpner munnen hennes, og ser gamle og utslitte tenner. Dette er en dame som har tjenestegjort i lang, lang tid, og jeg er glad for at våre veier endelig krysses..
Det er nok mange av dere her som for lengst har bikket 10 Kg på gjedde, og det er kanskje ikke så lett for andre å forstå den gleden jeg nå har over å ha klart målet mitt på den måten. Men jeg har aldri vært borti sprekere fisk i ferskvann, og jeg har aldri vært mer glad for å nådd et mål som dette:
