Når abboren vil ha noe annet enn den typiske balansepilken..
Abborfiske på isen er noe som fyller tiden fint i påvente av at ørreten forhåpentligvis tar agnet på et av ismeite oppsettene som står ute. En krøkle på #6 krok satt 3 til 8 meter under isen er ofte strategien der (gjerne dypere om ting tilsier det). At ørret er hovedmålet betyr forøvrig ikke at interessen for å lure noen abbor ikke er der.
Tverdt imot så har jeg til tider mye morro med å bruke tid på abboren, selv om jeg kanskje ikke bruker like mye tid som en del andre på å lete den opp. Setter meg gjerne til i et lovende eller kjent område med ismeite-stengene, og der blir jeg værende, med noen sjeldne kromsprang.
Det agnet jeg har endt opp med å bruke mest når jeg søker abborens oppmerksomhet på Mjøsa er balansepilker som inneholder fargene blått/hvitt/orange. Gjerne i kombinasjon med en gummifisk på dropshot krok et stykke over balansen. Men selv om dette har vist seg å være en effektiv greie -så er det ikke alltid abboren blir fornøyd.
Denne dagen var en slik dag. Prøvde balansepilker i de vante farger og størrelser (7-8 cm).. og ekkoloddet viste at en og annen viste interesse, men de bet rett og slett ikke på. Da begynner jeg gjerne å tenke på å gå ned på størrelse og å finne andre bevegelser,- og valget falt på en 4,4 cm lang Fiiish Power Tail.
Den veier hele 18 gram og er derfor i en helt egen kategori i forhold til alt annet jeg har av sluker/pilker med tanke på lengde-vekt ratio. Kjempe spennende greie jeg har gledet meg til å teste under bla. nettopp isfiske, mye på grunn av måten den daler nedover i vannet på og vibrasjonen den skaper. Abboren tar jo ofte i det man dropper agnet, og denne gjør dette på en veldig irregulær og forlokkende måte. Veldig forskjellig fra hvordan en typisk balansepilk oppfører seg, og derfor et spennende alternativ å ha med på tur. Den har allerede vist seg å til tider fungere bra under spinnfiske både etter abbor og ørret ellers på året, og det ble også umiddelbar respons på isen.
Det ble prøvd en del forskjellige saker i løpet av turen og Power Tail utmerket seg. Et viktig poeng å dra frem i forhold til vekta er hvor mye mer effektivt man får fisket med en slik sak. Man kan virkelig gå ned på størrelsen på agnet men samtidig er nettopp vekta der -som sørger for at man raskt kommer ned dit abboren er igjen. Man slipper å vente så j*#¤* lenge på at agnet når ønsket dybde. Er det for eksempel 20 meter dypt der man fisker så kan det ha enormt mye å si.
Fiiish Power Tail finnes også i andre størrelser, blant annet finnes en variant som er 64 mm lang og veier 12 gram. Synker saktere men det behøver ikke være noe negativt, tvert imot. Har man ikke hastverk med å komme ned til abboren igjen, men derimot også ønsker at det skal være så gode muligheter som mulig for at ørret tar på vei ned -så tenker jeg at 12 grams varianten passer hakket bedre. Av og til ser man fisk storme til agnet mens man slipper ned, og da tenker jeg at et agn som synker noe saktere blir et mer perfekt bytte. Er ikke det at ørreten ikke klarer å ta ting som beveger seg raskt, men basert på min erfaring så er sjansen generelt sett høyere for at den tar om det ikke går så alt for fort nedover.
På bildet nedenfor ser man et eksempel på en fisk som har kommet inn under nedslipp, har vist interesse en liten stund, men som refuserer agnet og stikker av.
Selv om Fiiish Power Tail ga mest respons denne gangen så ble det også fisk på litt annet småplukk i løpet av turen. Klarte omsider å lure en fisk til å ta grønn balanse etter å ha satt på en liten Tetra Works curly tail på bakerste kroken, og turkompisen hadde litt hell med en DUO Bay Ruf Vibe. Agnfiskene vi hadde ute ble ikke rørt.
Ser frem til flere fine turer på isen i år, og håper det løsner i forhold til ørreten.